Juliane legger opp

Juliane Moberg Løvik, strekspilleren med et anselig antall sesonger bak seg i Fana-drakten, 137 kamper og 279 mål på de siste fem sesongene har bestemt seg for å legge opp.

Hvorfor, vil nok mange si? Vi har tatt en «nett-prat» med Juliane for å oppsummere karrieren i Fana.

Hvor gammel var du da du iførte deg Fana drakten første gang? Og hvorfor valgte du Fana?

Jeg var 17 år da jeg kom til Fana. Den gang valgte jeg Fana fordi at jeg visste de var veldig god på utvikling av unge spillere. I tillegg hadde de lag i SPAR-serien og 2. divisjon. I Gneist hadde vi ikke noe lag i SPAR-serien, der var det rett opp på damelaget i 3. divisjon. Så da tenkte jeg at Fana var en fin plass å utvikle seg, med kamper både i SPAR-serien (det som nå heter Lerøyserien) og 2. divisjon. Vi vant SPAR-serien og rykket opp til 1. divisjon i min første sesong i Fana-drakten, så det var kjekt å være med på.

Har du alltid vært å finne på streken?

Jeg har ikke alltid vært å finne på streken. I mine yngre dager var jeg bakspiller, men rundt 14-15 årsalderen sa trenerne mine i Gneist at de hadde lyst å prøve meg som strek, for de så at jeg kanskje hadde større potensiale der. Så har jeg vært strek siden.

Veien oppover i divisjons-systemet, hvor mange opprykk har du fått være med på?

Med A-laget har jeg vært med på opprykket til 1. divisjon og til eliteserien. Jeg hadde helt klart en mye større rolle i opprykket til eliteserien, så det var gøy å være en så sentral bidragsyter i noe så stort! I tillegg har jeg kamper i flere av divisjonene under fra mine yngre dager i Fana, og har vært med på en del av opprykkene for å få rekruttlaget opp i divisjonssystemet. Så en del opprykk har jeg vært med på egentlig når jeg tenker over det.

En strekspiller får ofte mye juling, hvem er den vanskeligste strekspilleren du har møtt?  Hvem gir mest juling?

Hmmm. Vanskelig spørsmål. Men for min del som ikke er så høy og står i midtforsvaret, så er det naturlig nok mest utfordrende for meg å møte høye strekspillere. Ellers er det jo mange strekspillere som har en del tjuvtriks på lur, og det kan være frustrerende av og til. Det å få spille mot Heidi Løke de siste to sesongene syntes jeg har vært stort. Hun har vært et stort forbilde hele veien, så det er kult at hun spiller i norsk eliteserie igjen!

Du har vært med noen år og naturlig nok «sortert under» en del trenere – er det lett å omstille seg fra den ene treneren til den andre? Eller tar det litt tid å venne seg til nye system, måter å trene på, måter å få beskjeder på?

Jeg har hatt en del trenere opp gjennom, både i Fana og Gneist. I Fana har det vært ganske stabilt, det har ikke vært så store utskiftninger. Har faktisk bare hatt to hovedtrenere på mine 9 år i Fana. Støtteapparatet er vel det som har forandret seg mest gjennom årene. Det har vokst i takt med utviklingen til klubben og laget. Vi har nå et godt støtteapparat med mange flinke trenere, som er god på forskjellige ting. Man blir fort veldig vant til nye systemer og nye trenere, fordi man tilbringer så mye tid sammen. Så man blir godt kjent – på godt og vondt. 

Det har blitt mange kamper og tøffe tak – hva med skader? Har det vært mange av dem? I tilfelle, hvilke typer skader har du «vært innom»?

Jeg har heldigvis sluppet unna de store og alvorlige skadene som korsbåndsskader og slikt. Men spesielt de siste årene har jeg hatt en del småskader, som diverse bruddskader i fingre og hender. I tillegg til noen belastningsskader. Så føler meg heldig som ikke har opplevd de verste skadene, selv om man selvfølgelig kjenner litt på kroppen hvor tøff håndballen kan være for kroppen.

Årets sesong fikk en brå slutt, Fana spilte seg til sitt første sluttspill – som så ble avlyst, hva tenkte dere som lag da dette ble klart?

Det var stort å spille seg til vårt første sluttspill noen gang, og at vi kom på 6. plass i tillegg var jo helt fantastisk.  Da vi kom over åttende og syvende plass, så vi jo på det som en reell mulighet til å komme videre i sluttspillet også, i og med at vi da ikke kom til å møte Vipers i første runde. Så det var utrolig kjedelig å ikke få mulighet til å spille sluttspillet når vi først hadde klart å komme oss dit, og med en så god plassering i seriespillet.  

Hvordan var det å spille siste seriekamp for tomme tribuner? Hadde det gjordt en forskjell om dette hadde vært en bortekamp? Da tenker jeg resultatmessig? Og tenkte du over at dette kunne vere en av de siste kampene dine i Fana-drakten?

Det var selvfølgelig annerledes å spille for tomme tribuner. Men rammen rundt kampen, med alle de flinke frivillige, at tribunene var satt ut som normalt, og DJene våre som lagde skikkelig bra stemning gjorde at det føltes nokså normalt å spille. Og på tribunen satt våres aller nærmeste familie, og de klarte å lage god stemning, selv om det var så få. Så de som var tilstede i hallen klarte å lage fantastisk stemning selv om det var rare omstendigheter likevel. Jeg tror ikke det hadde vært noe forskjell resultatmessig om siste kampen hadde vært en bortekamp. Vi viste i de fire siste kampene at vi er et godt lag, og viste at vi var hakket bedre enn de lagene vi spilte mot på slutten. I tillegg hadde vi god flyt og mye selvtillit. Så jeg tror det hadde vært vanskelig å slå oss uansett. Jeg tenkte ikke over at det var min siste kamp i Fana-drakten i det hele tatt. Så det er litt rart å tenke tilbake på nå. Jeg fikk heldigvis avsluttet med en seier – og seier smaker godt hver gang!

Det å legge opp – regner med at den beslutningen kom over tid? Hva fikk deg til å ta den endelige beslutningen – om det finnes et svar på det?

Det er jo selvfølgelig en beslutning jeg har tenkt på en stund. Men det har ikke vært en lett beslutning i det hele tatt. Men det er jo litt sånn at når man kommer opp i midten av tjue-årene og har en utdannelse, boliglån og sånne ting, så går det en grense på hvor lenge man kan spille håndball i Fana. Håndball er ikke noe man blir rik på. Og jeg som er sykepleier har ikke et yrke det er så lett å kombinere med toppidrettslivet, med turnus og slikt. Derfor har jeg de to siste årene vært masterstudent, og det er mer et liv som kan kombineres med håndball på toppnivå. Det som gjorde at jeg tok den endelige beslutningen var egentlig at jeg det siste 1,5 året har hatt en del småskader, og en del vondter, så jeg kjenner på kroppen at det å kombinere håndball med jobb ikke hadde gitt meg den tiden jeg hadde trengt til restitusjon og nødvendige tiltak for å holde meg skadefri en hel sesong. Akkurat nå føles det veldig kjipt, for det er jo håndball som har vært hele livet, og det man syntes er gøyest i hele verden. Så det blir rart å ikke skulle være i Fana Arena hver dag.

Du er 25 år, utdannet sykepleier – hvor går ferden nå? Får vi se deg tilbake på håndballbanen «om noen år» ?

Jeg vet ikke så mye hvor ferden går videre nå. Først må jeg gjøre ferdig masteroppgaven min som skal leveres til sommeren. Etter det blir det jo jobbsøking og jobb for fullt. Kjæresten min og jeg har kjøpt hus i Fana med innflytning i juni. Det er ikke så langt fra Fana Arena, så jeg kommer nok til å ta turen innom en del. Vi får se om jeg blir å finne på en håndballbane igjen. Nå trenger jeg noen måneder på å la kroppen bli bra og komme litt inn i jobblivet. Men jeg tror ikke jeg har spilt min siste håndballkamp noensinne.

Siste hilsen til Fanafolket:

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle trenere, spillere og alle de rundt laget jeg har møtt oppgjennom i min tid i Fana. Dere er fantastiske alle sammen. Vi har fått til mye med lite ressurser. Jeg er stolt over å ha vært med på denne reisen sammen med dere. Det har vært oppturer og nedturer, men den utviklingen vi har hatt de siste årene er helt enorm. Det kan man også se på resultatene. Det blir spennende å følge med på om Fana kan bli enda bedre enn det de er nå. I Fana her jeg fått mine beste opplevelser så langt, og venner for livet. Det er jeg evig takknemlig for. 

Og vi vil takke deg for innsatsen gjennom mange år i Fana-drakten og dine bidrag både på og utenfor banen. Lykke til med hus, jobbsøking og masteroppgaveskriving, og vit at du er mer enn velkommen tilbake.